Startet tidelig neste norgen og fikk en fin kryss ut fra Kristiansand og rundt Lindesnes.
Stabil vind 8 til 10 sm fra SV. Trimmet seil og fikk ut de siste tienedels knops, nydelig seilas. Ble i et par timer eskortert av en flokk nieser. Det var helt tydelig av de hadde stor gleda av å leke med oss. De sprang 3 - 4 stykker av gangen, først på den ene siden, så den adre. Noen ganger sprang alle samme samtidig. Et urolig syn. 8 - 10 stykker, to meter lange, på geledd, alle sammen i luften på samme tid. En naturopplevelse av de sjeldne. Hvem snakker om tomt hav! Det ble tomt de forsvant.
Vaktene ble delt med 6 timer på og 3 timer av. Fordelt på 3 personer ga dette en fin fordeling av døgnet. Overfarten tok 54 timer, så det ble en 5 - 6 vaktskift, fordelt over hele døynet. Jeg har lett for å sove så tre timers søvn hver 6 time fungerte bra, og jeg følte meg rimelig utvilt. Det er så underlig med slike vakter. Alt sirkulerer rundt vakt, spise og sove. Tilværelsen blir oppdelt på en ny måte. Fokus på dag og natt blir visket ut og man er "i elementet". Båten, havet, himlen. Følte at reisen kunne fortsette i det uendelige. Værdagens utfordringer og problemer ble fjernere og fjernere. Alt dreide seg om vær og båt, økte vinden, endret vinden retningen, var båten i riktig trim? Kunne vi dra ut yttligere en tiededels knop?
Vi passerte flere oljeinstallasjoner på natterstid. Vi så dem til å begynne med som små stjerner i horisonten, som sakte vokste til enorme konstruksjoner. Flombelyst og omgitt av supplyiebåter. Flere hadde adskilt produksjons og lasteseksjon, så installasjonene ble smale og lange. Det virket som de forandret fasong i det vi passerte. Langstakte plattformer skrumpet inn til en liten smal, for så å vokse, for deretter sakte forsvinne bak oss i horisonten. Undelig at menneskeskape konstruksjone kan virke så eventyrlige.
Vi gikk inn til McDuff, søsterby til Banff. Kalte opp havnekapteine på VHF og ble av en høflig om meget blid havnemester anvist kaiplass rett utenfor havnekontoret. Tok Taxi over til Banff, som er påfallene mer velstelt by en McDuff. Havneommråde var under rehabilitering og utgraving. Hele havnen var demmet opp. Blir nok spennende i fremtiden.
I en frisk vestlig vind ble det en dags motorkjøring inn til Iverness. Vi hadde godt med papirkart, men navigasjon i fremmed farevann er alltid en utfordring. Vi hadde ikke kostet på oss kartbrikke over Øst Scottland, så kartplottern ga kan ovesiktsbilder og kordinater. Når man søker etter sjømerker med kikkert kan det ofte være vanskelig å bestemme avstand. Ettersom man kommer nærmere, forandrer vinklene seg, og man ser plutselig at sjømerket ikke var det sjømerket men trodde det var, men ett helt annet. Dette å ikke være skråsikker på posisjonen på sjøen er noe jeg tidelig lærte. Så lenge man er ydmyk, og stadig dobbeltsjekker observasjonene vil kart og kompass som oftest stemme og sjømerkene kommer på riktig plass.
Marina Longman Quay i River Ness hvor vi overnattet.
Neste morgen, innseiling til Caledonian Canal: Clachnnaharry Sea Lock, Jernbane svingebru og sluse før Muirtown Basin hvor vi fortøyde i påvente av sluseåpning. Besøkte Scottlands største postordreforetning inne båtutstyr, og fikk oss en lunch på et heller shabby krohus ved slusen. Fire sluseporter, som bar oss opp til nivå for Lock Ness. Kanalen gikk parallelt med River Ness, som hadde så liten vannføring at selv en kanotur ville vært en utfordring.
Sjøsvak diskriminering - Sakset fra bloggen til RXII
Sjøsterkt skryt
Seilere er betenkte mennesker. De har tanketid og har gjennomtenkt det meste. Derfor overraskes jeg når jeg fra tid til annen møter ulogikk som er vidtfavnede i hele miljøet. En utbredt ulogikk er at sjøsyke er landkrabbe-ubarskt.
Det er en almenn norm som forteller. Ingen sannhet. Alle seilere vet det. Men allikevel er det ikke til å unngå at medseilere synes jeg skryter når jeg sier jeg er sjøsterk. Det er lett merket. Da blir jeg fortalt at det nok ikke er sånn. Jeg blir nok sjøsyk jeg og skal du se. Og det er jo sant. Og jeg må gi de rett i at jo jeg kastet opp en gang ja. Vel etter å ha spist eggekrem som første matbit på 12timer, men jo ja pigg var jeg ikke i oppkastøyeblikket. Og da er de fornøyde. Der kan jeg se. Sjøsvak som alle andre.
Problemet ligger i ordvalget. Enten er man sterk eller svak. Er det ikke skryt å si at man er sterk kanskje?? Og hvem vil gå med på at de er svake? Og problemet er pakket inn i den misforståtte oppfattelse om at sjøsyke er et svakt personlighets tegn. At sjøsykefravær er et resultat av utholdenhet og mot, fremfor maritim oppvekst og kroppslig flaks. At det er utholdent å kunne lage mat i varm bysse og høy sjø. Og svakt å måtte sitte i luft og puste i takt med bølgene når magen vil ut av kroppen og hodet vil sove. Det er diskriminering av kroppslig uflaks.
Hos oss har vi urettferdig sjøsyke fordeling. Innlandsoppvokste Iba har fått dobbel dose sjøsykepotensiale. Og jeg har fått svært lite. Og det er ikke jeg som er utholdende og modig!!!! Er det ikke mot å legge ut mot blå horisont gang på gang, alltid i viten om at balansen slår krøll, hodet blir for liten for hjernen og magen danser urytmisk i forhold til bølgen. Klump i halsen og puls i magen. Hver gang. Alltid. Noen ganger lite. Men alltid litt. Er det ikke det som er mot? Jeg vil slå ett slag for de virkelige sjøsterke. De som er sterke i motivasjonen. Og i kjærligheten til havet.
-Elise
